top of page

Nøstetangen Glasværk

1741-1777

 

I 1741 ble det bygget ei glasshytte på Nøstetangen like ved Haug kirke i Eker prestegjeld. Det var stikk i strid med alle lovlig fattede vedtak og kongelige forordninger. Det var nemlig brenning av trekull og tjære som egentlig skulle foregå på stedet, og i flere år var også dette den viktigste virksomheten. 

Likevel fikk glasshytta lov til å overleve, selv om den i lenge spilte en nokså beskjeden rolle. 

Først da nye eiere og en ny ledelse overtok ti år seinere, ble det for alvor satset på glassproduksjon ved Nøstetangen. Glassblåsere, slipere og andre fagarbeidere ble hentet fra ulike land - først og fremst fra England og Tyskland - og tok med seg kunnskaper, teknikker og ideer til Eiker. 

Resten er historie -kunsthistorie. l en periode på omkring 20 år, framstilte denne glasshytta i utkanten

av den siviliserte verden glassprodukter som kunne måle seg med det beste fra Böhmen, Sachsen og England. 

Gedigne lysekroner, elegante vinglass, flotte karafler og storslagne pokaler med inngraverte motiver så dagens lys. Nettopp det at fagarbeiderne kom fra mange ulike steder, gjorde at det ble skapt en ny og original stil. Denne «Nøstetangen-stilen» har både samtid og ettertid visst å sette pris på, og i våre dager er glasset fra Nøstetangen regnet som en av Norges største kulturhistoriske skatter fra Rokokkoperioden.

                                                                                     

                                                          Bilde under viser arbeidet i glasshytta og Kôhler´s gravørstol:

arbeidere Glasshytta.jpg
Skjermbilde 2021-06-07 kl. 15.31.30.png
Kôhker gravørstol 2.jpg

En sogneprest, en greve og en major

grave.jpg
Adam Gottlob Moltke.jpg
Bentzon.jpg

"Paa venstre Haand derfra Glaspusteriet ligger Saa ofte kummerlig for daglig Næring tigger Det blæses Glas af Kalk, Saltpeter, Gift og Sand Hver ærlig Patriot sa det i bedre Stand"

 

Slik lyder en strofe av det hyldningsdiktet som sogneprest Grave skrev i anledning av at kong Frederik V besøkte Eiker i 1749. Han dristet seg også til å foreslå at kongen avla verket i besøk, og ifølge Grave selv ble majesteten meget interessert i glassverket og dets drift. Dermed begynte ballen å rulle. Tanken vant gehør hos noen av kongens fremst rådgivere, nemlig grev Adam Gottlob Moltke og visestattholder Jacob Benzon

Fredrik V.jpg

Alle videoer

Alle videoer

Alle videoer
Søk etter video...
Alle kategorier
Alle kategorier
Nøstetangen glasværk 1741-1777 Introduksjon - SD 480p

Nøstetangen glasværk 1741-1777 Introduksjon - SD 480p

01:25
Spill video
Nøstetangen glasværk 1741-177 Del 2 Brødrene von Langen - SD 480p

Nøstetangen glasværk 1741-177 Del 2 Brødrene von Langen - SD 480p

02:50
Spill video
Nøstetangen Glasværk 1741-1777 del 3 trekull, tjære, pottaske - og et forsøk med glass - SD 480p

Nøstetangen Glasværk 1741-1777 del 3 trekull, tjære, pottaske - og et forsøk med glass - SD 480p

05:00
Spill video
Nøstetangen Glasværk 1741-1777 Del 4 En sogneprest, en greve og en major - SD 480p

Nøstetangen Glasværk 1741-1777 Del 4 En sogneprest, en greve og en major - SD 480p

03:46
Spill video

Nøstetangen Hviidglas- og Chrystal Fabrique - Bent Ek

I 1741 ble det bygget ei glasshytte på Nøstetangen like ved Haug kirke i Eker prestegjeld. Det var stikk i strid med alle lovlig fattede vedtak og kongelige forordninger. Det var nemlig brenning av trekull og tjære som egentlig skulle foregå på stedet, og i flere år var også dette den viktigste virksomheten. 

Likevel fikk glasshytta lov til å overleve, selv om den i lenge spilte en nokså beskjeden rolle. 

Først da nye eiere og en ny ledelse overtok ti år seinere, ble det for alvor satset på glassproduksjon ved Nøstetangen. Glassblåsere, slipere og andre fagarbeidere ble hentet fra ulike land - først og fremst fra England og Tyskland - og tok med seg kunnskaper, teknikker og ideer til Eiker. 

Resten er historie -kunsthistorie. len periode på omkring 20 år, framstilte denne glasshytta i utkanten av den siviliserte verden glassprodukter som kunne måle seg med det beste fra Böhmen, Sachsen og England. 

Gedigne lysekroner, elegante vinglass, flotte karafler og storslagne pokaler med inngraverte motiver så dagens lys. Nettopp det at fagarbeiderne kom fra mange ulike steder, gjorde at det ble skapt en ny og original stil. Denne «Nøstetangen-stilen» har både samtid og ettertid visst å sette pris på, og i våre dager er glasset fra Nøstetangen regnet som en av Norges største kulturhistoriske skatter fra Rokokkoperioden.

 

Brødrene von Langen og «Det nordske Compagnie»

Historien om Nøstetangen starter egentlig i den lille byen Oberstadt i Niedersachsen. 

Det var nemlig hjembyen til Franz Phillip (1709-51) og Johann Georg von Langen (1699-1776), to brødre som tilhørte en lavadelig familie og som var kjent som dyktige forstmenn i greven av Stolberg-Werningerodes tjeneste. 

Nå hadde det seg slik at grevens fetter, kong Christian VI av Danmark-Norge, var interessert i å få til en fastere organisering av det norske forstvesenet. 

Sagbruk og bergverksdrift hadde gjort betydelige innhogg i skogen, og dessuten syslet kongen og hans med planer om nye industriforetak som også ville kreve store mengder ved som brensel. Bekymringen over rovdrift på skogen økte, og for å studere dette problemet nærmere, gikk brødrene von Langen i kongens tjeneste i 1737. 

Resultatet av dette arbeidet var at det ble opprettet et «Generalforstamt» som skulle ha overoppsynet med det norske skogvesenet. Dessuten anbefalte brødrene at det ble satt i gang industrivirksomhet som kunne nyttegjøre seg vindfall, råtne trær, lauvskog og annet "skogsavfall". 

Som eksempler på slik virksomhet, nevnte de trekullbrennerier, tjære-og treoljefabrikker, bekhytter, pottaskekokerier og glasshytter. 

Slike tanker var helt i tråd med det kongen og byråkratene i København ønsket. Landet var inne i en vanskelig gjenreisningsfase etter Den store nordiske krig, som hadde rast i mer enn 20 år, og staten var innstilt på å hjelpe fram fabrikker og annen næringsvirksomhet ved hjelp av monopoler, tollbeskyttelse og andre privilegier. 

Slik ble det til at brødrene von Langen selv spilte en sentral rolle i dannelsen av et nytt selskap. som fikk navnet Det nordske Compagnie. Kommercekollegiet i København utstedte et privilegiebrev - en octroy - som kongen undertegnet 21.mai 1739. 

I dette brevet regnes det opp en lang rekke betingelser for at kompaniet skulle kunne drive ulike industrivirksomheter. Bare ett av dem omfatter glassproduksjon, og der sto det følgende: «At Vi allernaadigst ville tillade at Compagniet udi de lengst bortliggende Skove, hvorfra Tømmeret ellers paa ingen Maade kand fores eller gjøres i Penge, en eller anden Glas Hytte maae lade oprette og derudi allehaande Sorter Glas lade fabriquere.»

Et eventuelt glassverk måtte altså anlegges i områder der det ikke fantes verken sagbruksdrift eller bergverksvirksomhet. 

Bare to år seinere valgte likevel Kompaniet å bygge glasshytte på et sted som lå omtrent midt mellom Kongsberg og Drammen - landets største bergverk og landets største utførselshavn for trelast. 

 

Trekull, tjære, portaske og-forsøk med glass

I løpet av årene 1739-4I bygde Kompaniet opp en rekke forskjellige anlegg: et saltverk ved Vallø, trekull-og tjæreovn ved Hjuksebø, Hillestad, vitriolverk i Sandsvær, tjærebrenneri i Kviteseid, jerngruve i Hitterdal og pottaskekokeri ved Minnesund. 

Flesteparten av disse anleggene var beskjeftiget med en rekke biprodukter i tilknytning til hovedvirksomheten. Slik var det også på eiendommen Nøstetangen i nærheten av Hokksund, som ble leid av Haug prestegård fra og med året 1740, mot en årlig leie på 25 riksdaler. Også her var trekull og tjære de viktigste produktene, men i tillegg ble det anlagt oljemølle, bekhytte, pottaskehytte, harpikskokeri og et anlegg for framstilling av kjønrøk, samt et teglverk som kunne produsere murstein og takstein til de øvrige bygningene. 

Det var altså en mangfoldig «næringspark» som ble satt i gang på Nøstetangen, men den virksomheten som skulle gjøre stedet berømt, kom nærmest i stand ved en tilfeldighet. 

Det var von Langens tidligere oppdragsgiver, greven av Stoltenberg-Werningerode, som sendte en glasshyttemester fra Thüringen opp til Norge for å se på mulighetene for glassproduksjon. 

I stedet for å legge dette «udi de længst bortliggende Skove», ble det imidlertid bestemt å starte en prøveproduksjon på Nøstetangen. Det var en avgjørelse som Johann Georg von Langen tok etter å ha rådført seg med de norske direktorene, men uten å ha lagt saken fram for generalforsamlingen i selskapet eller ledelsen i København. 

Dessuten var det helt ulovlig. Ikke bare var det i strid med Kompaniets egen octroy, men det forte også til konflikt med en viss Jørgen Quall, som noen år tidligere hadde fått enerett på å anlegge glassverk i Akershus stift. Likevel tok sentraladministrasjonen i København parti for Kompaniet. Quall mistet sitt privilegium fordi han enda ikke hadde fått i gang produksjonen, til tross for at det var fem år siden det var gitt. Dermed kunne virksomheten i glasshytta ved Nøstetangen gå sin gang. 

I første omgang varte prøveproduksjonen bare i et par år, og omfanget var ganske beskjedent. Mannskapet besto sannsynligvis bare av to glassblåsere, to anfangere og noen hjelpearbeidere, og både anleggs-og driftskostnadene var beskjedne. Det ble framstilt alt fra billig grøntglass og vindusglass til finere øl-og vinglass, og til og med enkelte store pokaler, som ble levert til hoffet. 

De ukjente glassblåserne fra Thüringen hadde bevist at det var mulig å produsere kvalitetsglass i Norge! Når glassproduksjonen ble innstilt igjen alt vinteren 1944, var det sannsynligvis fordi Kompaniet hadde havnet i et alvorligøkonomisk uføre. 

Det var mangel på kapital, penger var blitt lånt, og inntektene dekket knapt nok produksjonsutgiftene ved de forskjellige verkene. I 1745 fratrådte von Langen og reiste hjem til Tyskland, mens berghauptmand Michael Heltzenovertok ledelsen av Kompaniet. 

Den nye ledelsen greide både å reise ny kapital og skape ny optimisme. og glassproduksjonen ved Nøstetangen kom i gang igjen i 1746, med Peter Holm som bestyrer. 

Det ble bygget ny smelteovn, tempelovn og kjøleovn, og nye fagfolk ble hentet fra Tyskland. I perioden som fulgte var kjente navn som Martin Möller, Elias Gerner og Frantz Wenzel. Sistnevnte ble etter hvert forfremmet til hyttemester ved verket. 

I begynnelsen ble det framstilt både grønt og hvitt glass ved verket, men ganske snart kom en til at det ville være bedre å fordele dette mellom to mindre anlegg. 

I 1748 ble derfor Aas grønne glasshytte anlagt på Volden i Sandsvær, mens Nøstetangen konsentrerte seg om hvitt glass av alle slag. Nå var det ikke lenger snakk om et beskjedent forsøk, men om rasjonell drift som skulle bli økonomisk lønnsom. Det siste viste seg imidlertid å være problematisk. Avsetningen sviktet og glassvarene ble stående i magasinet på Bragernes. 

Selv om en del av de pokalene som ble levert til hoffet viser at kvaliteten på Nøstetangen-glasset slett ikke var så dårlig, kunne det ikke måle seg med det som ble framstilt ved de store verkene i Tyskland, England og Frankrike. 

Dessuten var de importerte glassvarene billigere, og dermed foretrakk publikum å kjøpe det. Det hjalp lite at hoffet i København bestilte enkelte store pokaler, i et forsøk på å støtte driften. 

Fra et økonomisk synspunkt ble altså driften en fiasko. Samtidig slet mange av de andre fabrikkanleggene i Kompaniet med tilsvarende problemer, og gjelden til Den Københavnske Laanebank økte stadig. 

I 1750 var det kommet så langt at eierne forsøkte å selge samtlige av Kompaniets anlegg og privilegier på auksjon, men ingen var interessert i å kjøpe! 

Likevel fantes det noen som hadde tro på Nøstetangen. En av dem var den nye sognepresten på Eiker, Christian Grave.

 

 

En sogneprest, en greve og en major

Paa venstre Haand derfra Glaspusteriet ligger 
Saa ofte kummerlig for daglig Næring tigger 
Det blæses Glas af Kalk, Saltpeter, Gift og Sand 
Hver ærlig Patriot sa det i bedre Stand 

 

Slik lyder en strofe av det hyldningsdiktet som sogneprest Grave skrev i anledning av at kong Frederik V besøkte Eiker i 1749. Han dristet seg også til å foreslå at kongen avla verket i besøk, og ifølge Grave selv ble majesteten meget interessert i glassverket og dets drift. Dermed begynte ballen å rulle. Tanken vant gehør hos noen av kongens fremst rådgivere, nemlig grev Adam Gottlob Moltke og visestattholder Jacob Benzon

Med grev Moltke som arkitekt ble det dannet et nytt interessentskap, der kongen og det norske handelshuset Ancher & Wærn var de største andelshaverne. 

Den 27.mai 1751 overtok dette selskapet skjøte på Det Nordske Compagnies eiendommer og privilegier. Det nye selskapet fikk navnet «Det Kongelige Allernaadigst Octroyerede Nordske Compagnie», men det ble også vanligvis kalt «Det nordske Compagnie», for enkelthets skyld. 

1750-51 hadde driften ved Nøstetangen delvis vært innstilt, og fabrikasjonen av trekull, tjære og treolje ble helt nedlagt. Til gjengjeld ble det satset sterkere enn før på glassproduksjonen. 

De to nye direktørene, Grave og kjøpmann Priebst, sendte bestyrer Holm til Tyskland for å rekruttere flere hvitglass-og krystallarbeidere. Det resulterte i at en fikk tak i dyktige folk som Christian Haintz og Michel Mendel, samt et par «buteljemakere» og ovnsbyggeren Jacob Meerbach. 

Sentralt i planene sto nemlig byggingen av en ny smelteovn. Problemet var bare at kvaliteten på den lokale sandsteinen var så dårlig at både Meerbach og den nye driftsbestyreren, Andreas Schieraad, mente at det var uforsvarlig å sette den i drift. Dermed ble driften stanset igjen, og direktørene trakk seg fra ledelsen. 

På generalforsamlingen i 1753 ble så det administrative ansvaret overlatt til major Caspar Hermann von Storm. Han er blitt stående i historien som den norske glassindustris egentlige grunnlegger. 

Den nye direktøren var en meget ambisiøs og målbevisst mann. Hans erklærte mål var at Kompaniet skulle bli i stand til å dekke hele Danmark-Norges behov for glassvarer av alle slag. 

For å få til det, ville det for det første bli nødvendig å investere i nye fabrikkanlegg, for det andre måtte en få tak i flere utenlandske fagarbeidere, og for det tredje måtte produktene beskyttes mot utenlandske importvarer. 

Bare på den måten mente von Storm at det var mulig å bygge opp en ny glassindustri. 

I praksis betydde denne strategien at det ble anlagt nye glassverk i Hurdal, og seinere ved Biri og på Hadeland, samtidig som fabrikkene på Nøstetangen og Aas ble utvidet. 

Nå ble det importert førsteklasses engelsk sandstein og bygget en solid smelteovn med fire digler, samtidig som anlegget ble utvidet med magasinbygning, sliperianlegg og nytt pottebakeri. 

Et par år tidligere var det blitt bygget nytt pottaskehus, pukkverk og stampeanlegg, slik at det nærmest var en helt ny fabrikk som ble tatt i bruk den I 7.august 1753. Det var her utallige mesterverk skulle se dagens lys, men en forutsetning for det var at en fikk tilgang på ny teknologi og produksjonshemmeligheter. Det skulle vise seg å bli et nokså dramatisk kapittel i bedriftens historie. 

 

Industrispionen som havnet i Newgate-fengselet

Peter Holm hadde alt oppholdt seg et par år i Tyskland da von Storm overtok som direktør. og han fikk beskjed om å bli der nede og fortsette å lokke fagarbeidere til Nøstetangen ved å tilby lønninger som lå over det de fikk i hjemlandet. Dessuten ble Morten Wærn, et yngre medlem av handelshuset Ancher & Wærn, sendt til De britiske øyer for å skaffe mest mulig opplysninger om de berømte engelske krystallglasshyttene. 

I utgangspunktet skulle han skaffe opplysninger om alt som kunne være av interesse, men det var spesielt reseptene til de ulike «mengblandingene» en var interessert i. 

Hver enkelt glasskvalitet hadde sin spesielle sammensetning av kvarts, kisel, mønje, saltpeter, arsen, magnesium, soda, boraks o.s.v. 

Dette var godt voktede produksjonshemmeligheter ved det engelske glassverk, og bare ved å tilegne seg denne kunnskapen kunne Nøstetangen gjøre seg håp om framstille virkelig kvalitetsglass. 

Morten Wærn viste stor iver i tjenesten. Han reiste i skytteltrafikk mellom glassverkene i Hull, Bristol, Liverpool, London, Yarmouth og Leith, der han brukte øyne og ører godt og dessuten store summer på å bestikke fagarbeiderne for å få tak i resepter og mengprøver. 

Via et firma i Kirkwall på Orknøyene fikk han smuglet ut mengprøver til kronglass og krystall, samt prøver på de ulike råvarene som ble brukt i produksjonen. 

Samtidig lagde han tegninger av smelteovnene, undersøkte arbeidslønninger, brenselsutgifter og andre kostnader, og han overtalte fagfolk til å forlate hjembyen og flytte til Eiker.

I litt over drev Kompaniets utsending denne storstilte spionvirksomheten før han ble avslørt da han forsøkte å rekruttere to arbeidere fra krystallverket i Liverpool. Han flyktet til London, men ble arrestert der og satt i det beryktede fengselet Newgate. 

Sentraladministrasjonen i København, med grev Moltke i spissen, ble satt i sving for å få den unge nordmannen ut av fengselet, og han slapp ut etter noen ganske få dager mot en kausjon på 80 guineas. 

For å frafalle tiltalen krevde de engelske myndighetene et adskillig større beløp, men mens forhandlingene om dette pågikk, rømte like godt Morten Wærn over til Calais, og han greide attpå til å få med seg alle de opptegnelsene han hadde gjort! 

Dermed begynte han å studere den franske glassindustrien, men han fikk streng beskjed hjemmefra om å ikke forsøke å verve noen fagarbeidere eller foreta seg noe annet som kunne gi ham ubehageligheter med myndighetene! 

Først i 1756 vendte han hjem, og han ble seinere utnevnt til direktør i Kompaniet. 

 

Glasspustere, gravorer og hjelpegutter

Morten Wærns dramatiske reise fikk stor betydning for utviklingen ved de norske glassverkene. Aller viktigst var det nok at en lærte å lage hvitt vindusglass av høy kvalitet - såkalt «kronglass» - og produksjonen av dette ble tatt opp ved Hurdal. 

Men også Nøstetangen nøt godt av resultatene. På grunnlag av de prøvene og opplysningene som Wærn hadde sendt hjem, utviklet nemlig kompositør Martin Möller en ny mengsammensetning. som fikk navnet «Möllers krystallkomposisjon», og som siden ble anvendt ved Nøstetangen. 

Dessuten kom de to krystallglassarbeiderne fra Liverpool, James Keith (https://nkl.snl.no/James_Keith)  og William Brown, til Norge og satte sitt preg på produksjonen ved Nøstetangen i en årrekke. 

Omtrent samtidig rekrutterte Peter Holm nye glassblåsere fra Tyskland, med Sigfred Ledel og Gustav Holm i spissen, fra København korn den berømte glassliperen Heinrich Köhler, og som ny hyttemester ansatte Kompaniet Christian Fillion, en ansett fagmann med erfaring fra fransk og svensk glassindustri. 

Ved midten av 1750-tallet dannet altså fagarbeiderne et fagmiljø med høy kompetanse og impulser fra ulike verdenshjørner. Men hvordan foregikk egentlig produksjonen på Nøstetangen? 

Det har faktisk Kôhler selv skildret ved å bruke glasshytta som motiv på en stor pokal som ble overrakt til grev Moltke i 1751. På bakgrunn av denne detaljerte gravyren har den danske kunsthistorikeren Jan Kock gitt en levende skildring av arbeidet i glasshytta: 

Arbeidet i hytta i full gang. Den ansvarlige for fyringen er i ferd med å legge i ovnen, og ytterligere brensel ligger klar ved føttene hans. Flammer står ut av innføringsåpningen, og røyk og ild står opp av åpningen øverst i ovnkuplen. Like under hver arbeidsåpning er det en bred hylle, hvor det i høyre side er innmurt en etasjedelt knekt, der glassmakerpipene kan hvile mens de ligger til oppvarming.

Glassmakerne arbeider på en omkring en halv meter høy plattform. Ved kanten av plattformen er det ved hver arbeidsplass anbragt et trau i bordhøyde, og her foregår en vesentlig del av glassmakerens arbeid. I kanten av trauet er det anbragt en gaffelformet holder, en pol, der glassmakeren kan støtte pipen under arbeidet, samtidig med at han holder pipen i stadig rotasjon. 

Trauet er fylt med vann, og det gjør det mulig for glassmakeren å holde arbeidsredskapene våte. På kanten av trauet ligger forskjellige redskaper, og på sargen under trauet henger pinnesakser, glassmakerens viktigste redskap. 

Glassmakeren til høyre er i gang med å blåse opp en post. I midten arbeider glassmakeren ved trauet og støtter pipen på polen. Han ser ut til å være i gang med å lage et fat og er i ferd med å klippe av det varme glasset for å få nøyaktig den ønskede størrelse på emnet etter oppblåsning og utlegning. 

Til venstre er den siste glassmaker i gang med å fange an glass på pipen til et nytt emne. Formålet med den hevede plattform foran ovnen er å gi tilstrekkelig med høyde under oppblåsning av store emner. 

Den endelige oppblåsning skjer nemlig alltid loddrett, for at glasset ikke skal bli skjevt. Ved å blåse opp utover plattformens kant, oppnår man den nødvendige høyden. Verksteder som dette, der en står og arbeider, kalles for et schlesisk verksted. 

På andre gjengivelse,- av verket sitter glassmakerne og arbeider ved glassmakerstoler. som er anbragt på plattformen. 

En slik arbeidsplass kalles for el Rheinländer verksted så man har åpenbart kjent og benyttet begge typer verksteder. Lengst til venstre setter en person et ferdig glass inn i den kuppelformede kjeleovnen ved hjelp av en lang jerngaffel. Kjeleovnen lukkes og avkjøler til neste dag. 

Til høyre, nedenfor plattformen, står en sabelbærende og krittpiperøykende person og beundrer en lokkpokal, som han holder hop hevet i høyre hånd. 

På hylla over arbeidsåpningene, står en rekke eksempler på hva man har framstilt i hytta. Når produksjonen gikk best, arbeidet man 12 timer daglig fem dager i uka, på de to siste smeltet man kun glass av råmaterialene." 

En annen god kilde til kunnskap om det daglige arbeidet ved glassverket, er det arbeidsreglementet som «av een hver ved Den NøsteTangiske Christal Fabrique udi det Allernaadigst Ociroyerede Nordske Compagniets Tieneste staaende Betientere og Arbeidere hørsomst skall etterleves». 

Dette reglementet ble utarbeidet i 1753 og fastslo blant annet de ulike stillingenes arbeidsområde og myndighet. 

Bokholderen skulle være von Storms høyre hånd, og dermed hyttemesterens overordnede - dog kunne denne komme med forslag til forbedringer dersom «Mesteren hannen saadant paa en sømmelig Maade forestille, først alleene og siden i 2de Svænnes Nærværelse». 

En slik passus forteller sitt om at konflikter kunne oppstå, og tyder vel på at dialogen mellom mester og bokholder ikke alltid foregikk på «sømmelig måte». 

For øvrig het det at «Een hver Arbeidere bør høflig og Kjærligen at omgaaes sine Camerader, Alletiid fornemmelig i Hytten entholde sigfra all Træue og Skiælds Ord». 

Straffen for å forbryte seg mot denne var en bot på 24 shilling, som gikk til verkets fattigkasse. Det var også strenge kontrollrutiner for å unngå tyveri og underslag. 

Nytt verktøy ble bare utlevert i bytte mot gamle og utslitte redskaper, og det var strengt forbudt å slippe fremmede inn i fabrikken. Videre var det bestemmelser om bøter, skoft og for seint frammøte. 

Det er særlig de underordnede, drengene og skjærerne, som er utsatt for denne kontrollen, og i parentes bemerkes det at en forventer at de faglærte arbeiderne holder seg for gode til denslags. Slik var det imidlertid ikke. 

Fremragende fagfolk som Sigfred Ledel og Vilas Winther ble stadig straffet for skoft og fyll, mens et slagsmål mellom glassblåserne Holm og Wenzel endte med at sistnevnte ble arrestert av lensmannen! 

Dessuten ble arbeiderne straffet for uforsiktighet og dårlig utført arbeid. Hvis glass ble knust eller var mislykket på andre måter, ble glassblåserne trukket i lønn. 

Også arbeidernes private pengeforbruk var underlagt kontroll. Det kongelige privilegiebrevet tillot nemlig arbeiderne å reise til Bragernes og handle forbruksvarer der. 

Det var ingen selvfølge på midten av 1700-tallet, og for å hindre at dette utartet helt, fastslo reglementet at «naar de refser til Byen, for at indkiøbe noget, forsyne sig med Bogholderens Attest, hvorudi indføres hvad, og hvor meget de agter at indkiøbe; Men denne lndkiøbs Friehed maae ingenlunde misbruges: detfore skall ikke heller gives Attest paa fleere Vahre, end saa mange enhver Formodentlig kand bruge til sin Ihtsholdning». 

Det var for å hindre at arbeiderne tjente noen skilling på videresalg av varer til allmuen på Eiker. Også rytmen i arbeidet framgår av reglementet. Byttemesteren ble pålagt å legge ny meng i smelteovnen hver onsdag og lørdag, slik at bare gikk bort en «smelte-dag» i tillegg til søndag. 

Dermed kunne det arbeides minst fem dager i uken, men arbeidstiden kunne være uregelmessig: «Mesteren skall og have nøle indseende, at naar Glassed har faaed den vedborlige Smeltning, og Materien er begvern til at Arbeides, straxen med Arbeidet, del være sig enten ved Dag eller Natt, bliver begyndt og Continuered». 

Skjærerne hadde derimot regelmessig skiftarbeid, med 12 timer lange skift. Søndag var selvsagt fridag for alle, og lørdag kveld kl.16 ble ukelønnen utbetalt på bokholderens kontor. Men det ble presisert at først skulle verktøyet henges på plass, glasskår sorteres og gulvet i hytta feies. 

Vi har nå fått et glimt av dagliglivet på Nøstetangen - i en arbeidsprosess der det var nødvendig med velkvalifiserte folk i alle ledd. 

De mest fascinerende fagarbeiderne er nok likevel sliperne og dekoratorene. 

Framfor alt var dette kunstnerne ved verket, og i spissen for dem sto det legendariske slipemesteren Köhler. 

 

Den gåtefulle Köhler og hans disipler

Sliping av motiver var ett av de nye områdene glassverket på Nøstetangen gikk inn på rundt midten av 1750-tallet. For å lede dette arbeidet hentet von Storm selveste Heinrich Gottlieb Köhler, hoff-gravør i København. 

Han hadde ankommet den dansk-norske hovedstaden i 1746 og debuterte med å gravere en pokal i anledning av kong Frederiks fødselsdag. Det var et fremragende stykke arbeid, og den levner ingen tvil om at Köhler alt på det tidspunkt var en meget dyktig gravør med erfaring fra andre glassverk. Men hvor? Det har ingen greid å svare på. 

Selv unngår han konsekvent å gi noen opplysninger om sin fortid, og det har fått enkelte til å gjette på at han hadde stukket av fra gjeld eller andre vanskeligheter i hjemlandet -muligens under nytt navn. 

Ekspertene mener at stilen hans kan peke mot en bakgrunn fra Schlesien, men han har også lånt trekk fra Brandenburg og andre tyske områder, så han har muligens vært en bereist mann. 

Foreløpig kan det bare slås fast at bakgrunnen hans er en gåte. men i de ti årene han virket i København. graverte Köhler i hvert fall en rekke pokaler og vinglass, både som hoffgravør og i tjeneste hos «Det sachsiske glasskompani». som importerte glassvarer fra Tyskland. 

I 1756 kom han så til Nøstetangen, der han arbeidet i 14 år. Flyttingen skjedde på et tidspunkt da graverte pokaler hadde begynt å gå av moten ved hoffet, og etter hvert forlot Kôhler den pompøse rokokko-stilen som han var blitt berømt for i København-tiden. 

Isteden begynte han å lage arbeider for velstående norske borgere, med et motivvalg som har få paralleller i europeisk glass-historie. 

Kjøpmennene ønsket nemlig realistiske og detaljerte skildringer av sine skip og bolighus, sagbruk og fabrikker, eller av et lystig lag rundt punsjebollen eller ved spillebordet. 

Dermed er gravyrene fra Nøstetangen blitt en av de viktigste kildene til illustrasjoner av norsk dagligliv rundt midten av 1700-tallet - først og fremst innenfor borgerskapet, men til en viss grad også blant arbeidsfolk.

Køhler var en ener på sitt felt, men det fantes også andre dyktige glass-slipere ved verket. 

Spesielt bør nevnes Vilas Winther, som var Köhlers elev og som videreførte hans stil. Når de ikke signerte arbeidene sine, kan det være vanskelig selv for en ekspert å avgjøre hvem av dem som står bak et motiv. 

En tredje sliper, Johann Gottlob Meer, ble knyttet til verket i 1760, og noen år seinere ble han etterfulgt av den dyktige Johann Albrecht Becker

Når en beundrer Köhlers og Winthers gravyrer, må en også huske på hva slags hjelpemidler de hadde til rådighet. Redskapen var ei roterende skive, som ble drevet rundt ved at sliperen selv tråkket på en pedal. 

Denne slitsomme tråkkingen skjedde altså samtidig med at en utførte presisjonsarbeid der hver eneste millimeter var viktig. 

Dessuten skal en huske på at arbeidet ofte ble utført i dårlig belysning, spesielt i vinterhalvåret. I lys av dette var det et imponerende arbeid som ble utført av gravørene ved Nøstetangen, og de har nok vært fullt klar over sin egen betydning for verket. Det hendte rett som det var at arbeider ikke ble ferdig i tide, og begge var stadig i klammeri med sine overordnede. 

Det heter for eksempel at Vilas Winther forlot arbeidet «udi vrede og drukkenskab» etter en krangel med hyttemester Fillion, og de to glass-sliperne var kjent for uvøren i omgang med både penger og alkohol. De var i det hele tatt bohem-typer som kunne sette grå hår i hodet på sindige direktører og bokholdere. 

Nå ser det ut til at disse tingene bedret seg etter hvert. Spesielt Köhler roet seg tydeligvis etter at familien hadde flyttet opp fra København, men Vilas Winther var i konflikt med bokholder Schieraad så seint som i 1767. Han nektet rett og slett å arbeide hvis han ikke fikk økt lønn - og kravet ble innfridd. 

Et annet interessant trekk ved arbeidsstokken på Nøstetangen, er at det var innslag av kvinnelige fagarbeidere der. Den italienske madame Vacano og tyske Cathrine Vattern ble begge engasjert omkring 1760 som forgyllere. 

For å konkurrere med de importerte glassvarene, var det nødvendig å kunne levere glass med gulldekor.

Og med Vacano og Vattern hadde verket kunstnere som representerte henholdsvis den italienske og bøhmiske tradisjon. 

Etter et par år med eksperimentering og ikke alltid like tilfredsstillende resultater, kunne Storm fornøyd konstatere at forgyllingsarbeidene fra Nøstetangen sto fullt på høyde med sine engelske og btShmiske konkurrenter. Samtidig fikk madame Vacano utbetalt en dusør på den svimlende sum av 150 riksdaler - det tilsvarte nesten tre normale årslønner. 

Mange av fagarbeiderne ved Nøstetangen var altså av utenlandsk opprinnelse, men det ble også tatt inn lokale unggutter som fikk opplæring i faget. 

Vi har alt nevnt Vilas Winther, som sannsynligvis tilhørte Eiker-slekten Winther. 

Dessuten ble Ole Støa, Tosten Michelsen, Christian Michelsen og Bertel Schiøtt lært opp som glassblåsere, med en læretid på seks år. 

Det var erfarne mestre som Ledel og Keith som sto for opplæringen, og de fikk utbetalt dusører på 25 riksdaler når en av læreguttene hadde utviklet seg til en «dugelig hvittglassarbeider». 

 

Mesterverk fra Nøstetangen

De første ti årene Nøstetangen var i drift, vet en vet en forholdsvis lite om hva som ble produsert ved verket, men repertoaret må ha vært nokså begrenset. Enkle bruksgjenstander dominerte, men det ble også levert en del flotte pokaler til hoffet, der de ble dekorert av hoffets egne gravører. Det samme gjaldt de to gedigne pokalene som ble levert til grev Moltke. 

I 1753 ble det utarbeidet en oversikt over finere glassvarer som var «stykkarbeider», det vil si at arbeiderne fikk betaling pr. gjenstand. 

Denne «hyttenhundert» omfatter 26 modeller og viser altså produktspekteret på dette tidspunktet. 

I tillegg til Ordinaire Bier Glaser, Bier Stutsers og Brantweins Stutzers, var det flasker og kanner og finere vinglass, som Nakkede Jungfern, Römer mit Perlen, Müllers Trutsches og ikke minst Königliches Mund Glas mit Perlen und Schlangen, som var «luksusmodellen» når det gjaldt vinglass. 

Dessuten hadde man et lite utvalg av pokaltyper: Perl Kelchen, Sveriner Kelchen og Graf Moltkes No.1 og No.2.

I tiåret som fulgte ble imidlertid repertoaret utvidet kraftig, både når det gjaldt hverdagsglass og finere glass. 

På begynnelsen av 1760-tallet kan en trygt si at «Nøstetangen-stilen» hadde slått ut i full blomst, og i årene 1762-63 ble samtlige modeller ved verket nedtegnet i lp Glufsen Weyses store modellbok. 

Den viser i alt ca. 500 ulike modeller som alle var i bruk ved Nøstetangen på det tidspunktet. Dessuten ble mange av dem levert i to utgaver - enten i ordinært glass eller i krystall. 

De fleste modellene var rene kopier av utenlandske forbilder og bærer navn som for eksempel Spaniol og Danzigerkelchen. 

Andre fikk navn etter verkets egne arbeidere, men heller ikke disse arbeidene var i utgangspunktet særlig originale. Glassblåserne bygde på tradisjonene fra hjemlandet, og førte dem videre uten å følge med på den fornyelsen som etter hvert fant sted ute i Europa. 

Mens nye stilretninger vant innpass andre steder, ble Nøstetangen hengende igjen i rokokkoen, men med impulser fra mange ulike land og fagmiljøer. 

På mange måter ble nettopp dette karakteristisk for verket, både når det gjaldt selve modellene, og ikke minst når det gjaldt dekoren. 

Typiske rokokkoinnslag som rifler, «løv» og «vaffelmønster» ble laget med forskjellige teknikker. De kokette riflene ble dannet ved at en blåste glasset i en form, mens de mer markante løv- og vaffelmønstrene ble laget ved hjelp av tenger og annen redskap. På samme måte kunne en dekorere glasset med liljer og andre motiver, mens luftdråper, tråder og spiraler ble framstilt på en helt spesiell måte. 

Ved å stikke en våt trepinne inn i det glødende glassemnet ble det dannet en luftboble, som så ble lukket inn av et nytt lag med glass. Flere slike blærer kunne trekkes ut til tråder, som ble til spiraler når en roterte glass-emnet. 

Alle disse dekor-elementene var glassblåsernes verk, og dette var viktige innslag på pokaler, karafler, vinglass o.s.v. 

Høydepunktet for glassblåserkunsten ved Nøstetangen var likevel de store lysekronene. Den eldste kjente kronen fra verket kan dateres til 1756 og ble levert til Tjølling kirke. Den er full av vakre og fantasifulle detaljer og bærer på mange måter preg av å være et produkt av samarbeidet mellom James Keith og hans tyske kolleger Wentzel og Ledel. 

Helheten i komposisjonen var imidlertid ikke like vellykket, og da Kôhler kom til verket samme år, fikk han ansvaret for å tegne modeller for lysekroner og andre spesialbestillinger. 

I årene som fulgte leverte Nøstetangen flere lysekroner, både til norske og danske kunder. Blant dem som henvendte seg til verket angående dette, var Oberbergamtet på Kongsberg. Byens nybygde kirke skulle nemlig utstyres med lysekroner som overgikk alt det en tidligere hadde sett her til lands, og det skulle ikke stå på penger - inntil 600 riksdaler kunne Sølvverket tenke seg å betale. 

Arbeidet med Kongsberg-kronene startet i 1759, og to år seinere ble det foretatt en prøveopphengning i Haug kirke, men kunden var ikke fornøyd med resultatet. 

Først fem år seinere var en ferdig med en krone som Oberbergamtet godtok, og deretter fulgte fire nye år med med diskusjoner om prisen. Først i 1771 ble altså de tre kronene hengt opp i Kongsberg kirke. 

Resultatet var imidlertid praktfullt. Den tre meter høye hovedkronen består av rundt 300 ulike deler, mens hver av sidekronene er i 175 deler. Enda mer imponerende enn antallet, er imidlertid det uendelige mangfoldet i utsmykningen, samtidig som en har greid å holde de mange detaljene sammen i en vellykket komposisjon. 

Nøstetangen-kronene på Kongsberg er definitivt ett av de store høydepunktene i norsk rokokko-kunst. 

Nært beslektet med lysekronene, var de store bordoppsatsene - pyramider, som det het på fagspråket. Slike oppsatser var populære på overklassens festdekkede bord, der de først og fremst hadde en dekorativ funksjon, men de ble også brukt som konfektskåler, og mange av dem hadde løse dessertskåler, som kunne tas av når desserten ble servert. 

På samme måte som lysekronene var de satt sammen av en rekke enkeltdeler, og ofte ble nøyaktig samme deler brukt til både pyramider og lysekroner. 

Ved siden av lysekronene. er de graverte pokalene de fremste representantene Nøstetangen-stilen. Mens selve pokalene holdt seg til de 5-6 modellene som var avbildet i Weyses bok, var gravyren bestillingsverk, og her kunne kjøperen få nøyaktig det motivet han ønsket seg. 

Helt siden starten var Nøstetangen-pokaler blitt forsynt med slike motiver, fortrinnsvis av hoff-gravørene i København, men det var først etter 1756 at verket selv begynte å levere slike graverte pokaler. 

Det eldste eksemplet en kjenner til, er den såkalte «Collett-pokalen», som ble levert til godseier Peter Collett på Buskerud gård i Modum, i anledning av bryllupet mellom ham og frøken Maren Holmboe

Hovedmotivet er en prosesjon som ledes av vinguden Bacchus, men denne klassiske scenen er satt inn i en lokal sammenheng: I bakgrunnen ser vi hovedbygningene på Buskerud, Mælum og Bogstad, samt uthus og norske skigarder. 

Seinere er det nettopp slike skildringer av egne eiendommer som preger Nøstetangen-gravyrene. Berghauptmand Bentzon ønsket seg en skildring av Kongsberg. mens ekteparet Arbo fikk skildret sin egen gård, Solum, med utsikt over Drammensfjorden. 

Verkseier Iver Neumann bestilte en pokal med avbildning av Odals Verk til sitt bryllup, og trelasthandler Jens Hofgaard ville ha skildret havnemiljøet i Drammen, med ei trelastskute for anker, hektisk aktivitet på kaien og selvsagt hans egen staselige bygård. 

«Meyer-pokalen» viser også glimt fra dagliglivet, med sin framstilling av «årstidene» - her møter vi bønder i skurd-onna, en skogsarbeider og en skiløper. 

En annen interessant scene har vi på pokalen som Jørgen von Cappelen på Fossesholm ga som bryllupsgave til nevøen Otto Omsted

I to forskjellige bordscener ser vi henholdsvis aristokratiet og bondestanden i festlig lag - en artig skildring av forskjeller og likheter mellom stendene i det norske 1700-tallssamfunnet. 

 

Fra Nøstetangen til Hurdal

I dag er begrepet «Nøstetangen-glass» synonymt med samler-objekter av ypperste kvalitet, men en skal være klar over at dette bare utgjorde en nokså begrenset del av produksjonen, og det var slett ikke selskapets økonomiske ryggrad. 

Tvert imot framholdt bokholder Schieraad at en som regel tapte penger på de store og kostbare bestillingsverkene. 

Det et tjente penger på, var salget av billig sylteglass og annet glass til husholdningsbruk, apotekervarer, rimeligere karafler og vinglass, og ikke minst øl-og brennevinsglass til skjenkestedene. 

Et København-firma kunne for eksempel på en gang bestille 1400 stk. Ordinaire Studsere og 1000 stk. 1/2-pæls Herzknopf', i tillegg til en rekke andre glassvarer. 

Likevel ble ikke Kompaniets glassproduksjon noen økonomisk suksess, til tross for ledelsens iherdige forsøk på å bygge opp et effektivt salgsapparat og en solid kundekrets. 

I de store sentralmagasinene i København, Kristiania og på Bragernes hadde en store varelagere som kunne forsyne kommisjonærene i de ulike byene rundt omkring i landet. 

Kompaniet hadde agenter i Kristiania, Bragernes, Moss, Fredrikstad, Frederikshald, Holmestrand, Tønsberg, Larvik, Porsgrunn, Arendal, Kristiansand, Kongsberg, Stavanger, Bergen, Kristiansund og Trondheim, samt i København, Helsingør, Odense, Aarhus, Aalborg, Fredericia, Nakskov, Flensborg og Horsens. 

Til tross for et stort og godt organisert salgsapparat, uteble suksessen, og årsaken var enkel nok - importvarene var billigere. 

Økt innførselstoll ble dermed en av direktør Storms viktigste kjepphester, og blant annet gjennom grev Moltkes og visestattholder Benzons innflytelse lyktes det å få innført 40% toll på importerte glassvarer til Norge og til Sjælland med København, mens det kom forbud mot import av flasker til det Sør-Norge. 

Det viktigste argumentet mot enda strengere restriksjoner, var at Nøstetangen og de andre norske glassverkene ikke hadde kapasitet til å forsyne hele Danmark-Norge med glass. Etterhvert som produksjonen tok seg, begynte derfor Storm å arbeide ivrig for et totalforbud mot import av glassvarer til riket. 

I 1760 fikk han støtte for denne tanken i Generaltollkammeret, og den 25.mars dette året ble all import av glass forbudt gjennom en kongelig resolusjon. 

På det tidspunktet hadde imidlertid Kompaniet opparbeidet seg en gjeld på 10.000 riksdaler, og ny aksjekapital måtte skaffes. 

Den ble for en stor del tegnet av de gamle interessentene, men grev Moltke og sogneprest Grave trakk seg ut. Visestattholder