​

​

Nøstetangen Hviidglas- og Chrystal Fabrique - Bent Ek

I 1741 ble det bygget ei glasshytte på Nøstetangen like ved Haug kirke i Eker prestegjeld. Det var stikk i strid med alle lovlig fattede vedtak og kongelige forordninger. Det var nemlig brenning av trekull og tjære som egentlig skulle foregå på stedet, og i flere år var også dette den viktigste virksomheten. 

Likevel fikk glasshytta lov til å overleve, selv om den i lenge spilte en nokså beskjeden rolle. 

Først da nye eiere og en ny ledelse overtok ti år seinere, ble det for alvor satset på glassproduksjon ved Nøstetangen. Glassblåsere, slipere og andre fagarbeidere ble hentet fra ulike land - først og fremst fra England og Tyskland - og tok med seg kunnskaper, teknikker og ideer til Eiker. 

Resten er historie -kunsthistorie. len periode på omkring 20 år, framstilte denne glasshytta i utkanten av den siviliserte verden glassprodukter som kunne måle seg med det beste fra Böhmen, Sachsen og England. 

Gedigne lysekroner, elegante vinglass, flotte karafler og storslagne pokaler med inngraverte motiver så dagens lys. Nettopp det at fagarbeiderne kom fra mange ulike steder, gjorde at det ble skapt en ny og original stil. Denne «Nøstetangen-stilen» har både samtid og ettertid visst å sette pris på, og i våre dager er glasset fra Nøstetangen regnet som en av Norges største kulturhistoriske skatter fra Rokokkoperioden.

 

Brødrene von Langen og «Det nordske Compagnie»

Historien om Nøstetangen starter egentlig i den lille byen Oberstadt i Niedersachsen. 

Det var nemlig hjembyen til Franz Phillip (1709-51) og Johann Georg von Langen (1699-1776), to brødre som tilhørte en lavadelig familie og som var kjent som dyktige forstmenn i greven av Stolberg-Werningerodes tjeneste. 

Nå hadde det seg slik at grevens fetter, kong Christian VI av Danmark-Norge, var interessert i å få til en fastere organisering av det norske forstvesenet. 

Sagbruk og bergverksdrift hadde gjort betydelige innhogg i skogen, og dessuten syslet kongen og hans med planer om nye industriforetak som også ville kreve store mengder ved som brensel. Bekymringen over rovdrift på skogen økte, og for å studere dette problemet nærmere, gikk brødrene von Langen i kongens tjeneste i 1737. 

Resultatet av dette arbeidet var at det ble opprettet et «Generalforstamt» som skulle ha overoppsynet med det norske skogvesenet. Dessuten anbefalte brødrene at det ble satt i gang industrivirksomhet som kunne nyttegjøre seg vindfall, råtne trær, lauvskog og annet "skogsavfall". 

Som eksempler på slik virksomhet, nevnte de trekullbrennerier, tjære-og treoljefabrikker, bekhytter, pottaskekokerier og glasshytter. 

Slike tanker var helt i tråd med det kongen og byråkratene i København ønsket. Landet var inne i en vanskelig gjenreisningsfase etter Den store nordiske krig, som hadde rast i mer enn 20 år, og staten var innstilt på å hjelpe fram fabrikker og annen næringsvirksomhet ved hjelp av monopoler, tollbeskyttelse og andre privilegier. 

Slik ble det til at brødrene von Langen selv spilte en sentral rolle i dannelsen av et nytt selskap. som fikk navnet Det nordske Compagnie. Kommercekollegiet i København utstedte et privilegiebrev - en octroy - som kongen undertegnet 21.mai 1739. 

I dette brevet regnes det opp en lang rekke betingelser for at kompaniet skulle kunne drive ulike industrivirksomheter. Bare ett av dem omfatter glassproduksjon, og der sto det følgende: «At Vi allernaadigst ville tillade at Compagniet udi de lengst bortliggende Skove, hvorfra Tømmeret ellers paa ingen Maade kand fores eller gjøres i Penge, en eller anden Glas Hytte maae lade oprette og derudi allehaande Sorter Glas lade fabriquere.»

Et eventuelt glassverk måtte altså anlegges i områder der det ikke fantes verken sagbruksdrift eller bergverksvirksomhet. 

Bare to år seinere valgte likevel Kompaniet å bygge glasshytte på et sted som lå omtrent midt mellom Kongsberg og Drammen - landets største bergverk og landets største utførselshavn for trelast. 

 

Trekull, tjære, portaske og-forsøk med glass

I løpet av årene 1739-4I bygde Kompaniet opp en rekke forskjellige anlegg: et saltverk ved Vallø, trekull-og tjæreovn ved Hjuksebø, Hillestad, vitriolverk i Sandsvær, tjærebrenneri i Kviteseid, jerngruve i Hitterdal og pottaskekokeri ved Minnesund. 

Flesteparten av disse anleggene var beskjeftiget med en rekke biprodukter i tilknytning til hovedvirksomheten. Slik var det også på eiendommen Nøstetangen i nærheten av Hokksund, som ble leid av Haug prestegård fra og med året 1740, mot en årlig leie på 25 riksdaler. Også her var trekull og tjære de viktigste produktene, men i tillegg ble det anlagt oljemølle, bekhytte, pottaskehytte, harpikskokeri og et anlegg for framstilling av kjønrøk, samt et teglverk som kunne produsere murstein og takstein til de øvrige bygningene. 

Det var altså en mangfoldig «næringspark» som ble satt i gang på Nøstetangen, men den virksomheten som skulle gjøre stedet berømt, kom nærmest i stand ved en tilfeldighet. 

Det var von Langens tidligere oppdragsgiver, greven av Stoltenberg-Werningerode, som sendte en glasshyttemester fra Thüringen opp til Norge for å se på mulighetene for glassproduksjon. 

I stedet for å legge dette «udi de længst bortliggende Skove», ble det imidlertid bestemt å starte en prøveproduksjon på Nøstetangen. Det var en avgjørelse som Johann Georg von Langen tok etter å ha rådført seg med de norske direktorene, men uten å ha lagt saken fram for generalforsamlingen i selskapet eller ledelsen i København. 

Dessuten var det helt ulovlig. Ikke bare var det i strid med Kompaniets egen octroy, men det forte også til konflikt med en viss Jørgen Quall, som noen år tidligere hadde fått enerett på å anlegge glassverk i Akershus stift. Likevel tok sentraladministrasjonen i København parti for Kompaniet. Quall mistet sitt privilegium fordi han enda ikke hadde fått i gang produksjonen, til tross for at det var fem år siden det var gitt. Dermed kunne virksomheten i glasshytta ved Nøstetangen gå sin gang. 

I første omgang varte prøveproduksjonen bare i et par år, og omfanget var ganske beskjedent. Mannskapet besto sannsynligvis bare av to glassblåsere, to anfangere og noen hjelpearbeidere, og både anleggs-og driftskostnadene var beskjedne. Det ble framstilt alt fra billig grøntglass og vindusglass til finere øl-og vinglass, og til og med enkelte store pokaler, som ble levert til hoffet. 

De ukjente glassblåserne fra Thüringen hadde bevist at det var mulig å produsere kvalitetsglass i Norge! Når glassproduksjonen ble innstilt igjen alt vinteren 1944, var det sannsynligvis fordi Kompaniet hadde havnet i et alvorligøkonomisk uføre. 

Det var mangel på kapital, penger var blitt lånt, og inntektene dekket knapt nok produksjonsutgiftene ved de forskjellige verkene. I 1745 fratrådte von Langen og reiste hjem til Tyskland, mens berghauptmand Michael Heltzenovertok ledelsen av Kompaniet. 

Den nye ledelsen greide både å reise ny kapital og skape ny optimisme. og glassproduksjonen ved Nøstetangen kom i gang igjen i 1746, med Peter Holm som bestyrer. 

Det ble bygget ny smelteovn, tempelovn og kjøleovn, og nye fagfolk ble hentet fra Tyskland. I perioden som fulgte var kjente navn som Martin Möller, Elias Gerner og Frantz Wenzel. Sistnevnte ble etter hvert forfremmet til hyttemester ved verket. 

I begynnelsen ble det framstilt både grønt og hvitt glass ved verket, men ganske snart kom en til at det ville være bedre å fordele dette mellom to mindre anlegg. 

I 1748 ble derfor Aas grønne glasshytte anlagt på Volden i Sandsvær, mens Nøstetangen konsentrerte seg om hvitt glass av alle slag. Nå var det ikke lenger snakk om et beskjedent forsøk, men om rasjonell drift som skulle bli økonomisk lønnsom. Det siste viste seg imidlertid å være problematisk. Avsetningen sviktet og glassvarene ble stående i magasinet på Bragernes. 

Selv om en del av de pokalene som ble levert til hoffet viser at kvaliteten på Nøstetangen-glasset slett ikke var så dårlig, kunne det ikke måle seg med det som ble framstilt ved de store verkene i Tyskland, England og Frankrike. 

Dessuten var de importerte glassvarene billigere, og dermed foretrakk publikum å kjøpe det. Det hjalp lite at hoffet i København bestilte enkelte store pokaler, i et forsøk på å støtte driften. 

Fra et økonomisk synspunkt ble altså driften en fiasko. Samtidig slet mange av de andre fabrikkanleggene i Kompaniet med tilsvarende problemer, og gjelden til Den Københavnske Laanebank økte stadig. 

I 1750 var det kommet så langt at eierne forsøkte å selge samtlige av Kompaniets anlegg og privilegier på auksjon, men ingen var interessert i å kjøpe! 

Likevel fantes det noen som hadde tro på Nøstetangen. En av dem var den nye sognepresten på Eiker, Christian Grave.

 

 

En sogneprest, en greve og en major

Paa venstre Haand derfra Glaspusteriet ligger 
Saa ofte kummerlig for daglig Næring tigger 
Det blæses Glas af Kalk, Saltpeter, Gift og Sand 
Hver ærlig Patriot sa det i bedre Stand 

 

Slik lyder en strofe av det hyldningsdiktet som sogneprest Grave skrev i anledning av at kong Frederik V besøkte Eiker i 1749. Han dristet seg også til å foreslå at kongen avla verket i besøk, og ifølge Grave selv ble majesteten meget interessert i glassverket og dets drift. Dermed begynte ballen å rulle. Tanken vant gehør hos noen av kongens fremst rådgivere, nemlig grev Adam Gottlob Moltke og visestattholder Jacob Benzon. 

Med grev Moltke som arkitekt ble det dannet et nytt interessentskap, der kongen og det norske handelshuset Ancher & Wærn var de største andelshaverne. 

Den 27.mai 1751 overtok dette selskapet skjøte på Det Nordske Compagnies eiendommer og privilegier. Det nye selskapet fikk navnet «Det Kongelige Allernaadigst Octroyerede Nordske Compagnie», men det ble også vanligvis kalt «Det nordske Compagnie», for enkelthets skyld. 

1750-51 hadde driften ved Nøstetangen delvis vært innstilt, og fabrikasjonen av trekull, tjære og treolje ble helt nedlagt. Til gjengjeld ble det satset sterkere enn før på glassproduksjonen. 

De to nye direktørene, Grave og kjøpmann Priebst, sendte bestyrer Holm til Tyskland for å rekruttere flere hvitglass-og krystallarbeidere. Det resulterte i at en fikk tak i dyktige folk som Christian Haintz og Michel Mendel, samt et par «buteljemakere» og ovnsbyggeren Jacob Meerbach. 

Sentralt i planene sto nemlig byggingen av en ny smelteovn. Problemet var bare at kvaliteten på den lokale sandsteinen var så dårlig at både Meerbach og den nye driftsbestyreren, Andreas Schieraad, mente at det var uforsvarlig å sette den i drift. Dermed ble driften stanset igjen, og direktørene trakk seg fra ledelsen. 

På generalforsamlingen i 1753 ble så det administrative ansvaret overlatt til major Caspar Hermann von Storm. Han er blitt stående i historien som den norske glassindustris egentlige grunnlegger. 

Den nye direktøren var en meget ambisiøs og målbevisst mann. Hans erklærte mål var at Kompaniet skulle bli i stand til å dekke hele Danmark-Norges behov for glassvarer av alle slag. 

For å få til det, ville det for det første bli nødvendig å investere i nye fabrikkanlegg, for det andre måtte en få tak i flere utenlandske fagarbeidere, og for det tredje måtte produktene beskyttes mot utenlandske importvarer. 

Bare på den måten mente von Storm at det var mulig å bygge opp en ny glassindustri.&nb