Leverandører Nøstetangen
Trekull, tjære, portaske og-forsøk med glass
I løpet av årene 1739-4I bygde Kompaniet opp en rekke forskjellige anlegg: et saltverk ved Vallø, trekull-og tjæreovn ved Hjuksebø, Hillestad, vitriolverk i Sandsvær, tjærebrenneri i Kviteseid, jerngruve i Hitterdal og pottaskekokeri ved Minnesund.
Flesteparten av disse anleggene var beskjeftiget med en rekke biprodukter i tilknytning til hovedvirksomheten.
Slik var det også på eiendommen Nøstetangen i nærheten av Hokksund, som ble leid av Haug prestegård fra og med året 1740, mot en årlig leie på 25 riksdaler. Også her var trekull og tjære de viktigste produktene, men i tillegg ble det anlagt oljemølle, bekhytte, pottaskehytte, harpikskokeri og et anlegg for framstilling av kjønrøk, samt et teglverk som kunne produsere murstein og takstein til de øvrige bygningene.
Det var altså en mangfoldig «næringspark» som ble satt i gang på Nøstetangen, men den virksomheten som skulle gjøre stedet berømt, kom nærmest i stand ved en tilfeldighet.
Jernutstyr og smieutstyr ble i 1754 og 1755 levert av Eidsfoss Jernverk
Kartet viser de gårdene som var Nøstetangen glassverks viktigste ved-leverandører fra omkring 1750
Ved-leverandørene Eiker:
Hildebrand Steinsrud
Sønnen til Christopher Solberg leverte kisel i 1755 var vel mest sannsynlig Anders Christophersen, som bodde
på Hoenseie i 1765, men som overtok Solberg etter faren Christopher et par år seinere.
-
Ole Fossum
-
Sjur Homlebek
-
Trond Gorud
-
Jens Waalen
-
Nils Waalen
-
Christian Waalen
-
Ole Raaen
Mer informasjon fra G.E Christiansen:
Fra 1748 og senere ble også Sogneprest Christian Grave vedleverandør
Fra ca 1755 Løytnant Franz Mathiesen
Kvartssand
Stedet som glassverket fikk kvartssand fra for sin glassproduksjon ble funnet takket være Jan Erik Skretteberg sine undersøkelser gjennom flere år. Glassmassen som ble benyttet for å lage hvittglass består av ca. 2/3 deler kvartssand.
For å lage krystall, som Nøstetangen var det første glassverket utenfor England som klarte, var det nødvendig med ren kvarts.
I 1755 ble eieren av Solberg gård ansatt som kiselminør ved Det norske Kompani, med ansvar for utvinning, brenning og knusing av kvartsen. Bruddstykker av historien finnes i en rekke bøker og dokumenter fra 1700-tallet, men 7. mai 2021 ble kvartsbruddet funnet ved hjelp av en lokal kjentmann med stor interesse for lokalhistorie.
Det ble også levert kvarts fra dette bruddet til Krystallhytta på Hurdal Glasværk, etter at Nøstetangen ble nedlagt.
Leveransene skjedde på vinterstid med slede og hest.Historien er unik og gir et helhetsbilde av Nøstetangens viktige posisjon i norsk glasshistorie.
Funnet
Etter flere års søk i skriftlige dokumenter (Hans Strøms topografiske beskrivelse av Eiker,
G.E. Christiansens bok De Gamle Privilegerte Norske Glassverker og Christiania Glasmagasin,
Ada Buch Polaks bok Gammelt Norsk Glass m.fl.) etter kilden for råstoffet kvartssand som utgjør
ca. 67 % av mengden til glassmasse, lyktes det endelig å komme i kontakt med en lokal kjentmann
med meget stor interesse for Solberg-vasen og Nøstetangen, å finne kilden.
Fredag 7. mai 2021 påviste han kvartsbruddet på gården Solberg. Det vitner om et stort brudd, men
etter mer enn 200 år er det i stor grad gjengrodd med skogsbunn og trær. Fortsatt finnes kvartsstener
i overflaten enkelte steder. Bilder av stedet og kvartsprøver er sikret.
Bakgrunn / Viktigheten av funnet
Etter flere års omfattende industrispionasje i England, ved agenten Morten Wærn, lyktes det Nøstetangen
Glasværk å utvikle sin egen variant av det populære blykrystallet som kun ble laget i England.
Men, for å lage en klar og ren krystallmasse måtte man ha kvartssand med ekstremt lavt jerninnhold.
Slik sand var det vanskelig eller umulig å finne i Norge.
Løsningen var derfor å bryte kvarts og knuse den til sand for smelting av krystallmasse. Eieren på
Solberg gård ble i 1755 ansatt av styret i Det norske Kompani som kiselminør, med ansvar for bryting
av kvarts, brenning og knusing, slik at den kunne smeltes sammen med pottaske og kalk til en utsøkt
krystallmasse.
Således var overnevnte funn av kvarts i noen kilometers avstand til glassverket avgjørende for verkets
suksess, som etterhvert kom på høyde med glassverkene i England og Bøhmen.
Hans Strøm nevner at kvarts fra bruddet på Solberg gård ble levert til Krystallhytta på Hurdal Værk
da denne tok over produksjonen av småglass fra Nøstetanten Glasværk.
"Det er rimelig sikkert at kalken som ble brukt som råmaterial (20 -25 %) på
Nøstetangen, kom fra Steenberg kalkbrud"
Steenberg Kalkbrud
av Reidar Andresen
Grunneier Nils Steenberg ved stedet nedenfor gården der kalkovnen antagelig lå.
Produksjon av kalk, eller rettere sagt brenning av kalk fra kalkstein, har i mange hundre år vært en viktig attåtnæring for mange bønder både her på Østlandet og ellers, spredt rundt i landet. Forutsetningen var da at berggrunnen besto av kalksedimenter som i vårt område består av rester ut av forhistoriske planter og dyr fra ordovicium-silur perioden (450-420 mill.år siden)
Kalkbrenning er den kjemiske prosessen som omdanner kalkstein, (kalsiumkarbonat) til brent kalk, eller ulesket kalk,(kalsiumoksid), ved op- pvarming til ca. 800gr. Celsius i kalkovn. Dette knuses da ned i pulverform og lagres. Ved tilførsel av vann går kalken over til lesket kalk (kalsiumhy- droksid), og herder.
Blandes det da inn sand og andre pigmenter så blir det en mørtel som blir brukt i forbindelse med husbygging, eller den brukes som den er og brukes til kalking av vegger og murer. I eldre tider så var jo kalking av murer utvendig og innvendig i fjøs og andre driftsbygninger helt vanlig.
Det brukes jo fortsatt og da spesielt til restaurering av gamle steinbygninger. Et godt eksempel er Nidarosdomen der mørtel og murpuss er brukt av brent kalkstein etter denne metoden i hele byggeperioden.
Portland cement kom jo ikke hit til Norge før årsskiftet 1890-1900. Den har overtatt mye av kalkens rolle og de kalkfabrikkene som er igjen har en helt annen produksjon- skapasitet og måte enn de gamle bondekalkovnene.
La meg også nevne at kalk som pulver brukes i renseanlegg, jordstabilisering, jordforbedring, Ph regulering ved kalking av vann og i medisinen. Noen av disse bruksområdene ble også sikkert brukt i eldre tider.
Like ved Steenberg Gård i Krokstadelva, helt ned mot elva, lå det en badeplass som ble kalt «Kælkhølet».
Drammens Tidende den 13 november 1821
Da jeg akter at selge mit Kalkbrenderie paa Steeberg, endog for ringe Pris og jeg erfarer ved Tilbud at forstaae de Stenart rette Verd, saa giver jeg meg den Ære, herved at kundgjøre den mest Bjergkyndige S.T. Hr. Professor Esmarks Skrivelse af 7 November d.aa. og haaber herefter at faae Liebhaabere, som underhaanden i denne Maaned med meg om samme kan handle.
H. Omstad.
Dette brevet har sikkert sitt utspring i kalkprøver som Omstad har sent inn til professor Esmark tidligere på høsten i 1821. I hvert fall har han mottatt resultater fra disse prøvene datert 7 november og det er vel ut fra disse resultatene Omstad nå skriver tilbake. La oss nå se hva Professor Esmark skriver:
Kristiania 7 November 1821
Deres ærede Skrivelse, med de tilsendte Prøve af Kalkstenen fra Steen- berg Kalkbrud paa Eger, har jeg modtaget, og efter Deres Forlangende vil ikke undlade , at give Dem mine Tanker og Formaning om den: Som Kalksteen, dels som Kalksteen, dels som Marmor. Som Kalksteen nemlig er den en af de fortrindeligste at brende og bruge som Muurkalk, som man kan erfare af Kongsberg Kirke, som vist er muret med Kalk af samme Sort og dens Muur har ikke en eneste gang behøvet at repareres siden den blev bygd, om jeg ikke erindrer ret, i aaret 1740 og følgende aar. Den er den samme som findes paa Bornholm i Limens Gade og som der kaldes Cement-Steen, fordi at man tror, at den er god til at mure under Vand med, og hertil er Deres Kalksteen overmaade god naar man ved Muuringen blander den med velbrændt Skifer, saakallet Skalberg, som er fiin stødt.
Den er ligeledes en god og varig Marmor.Jeg har seet den samme Sort Marmor forarbeidet i de sydøstlige Skaane, i nærheden af Cemhrishavn, til Bordplader og Liigsteene, den er uforgjængelig, endog i fri Luft, og falder ikke saaledes fra hinanden som Gjellebæk.
Ærb. Esmark
Korrespondansen avsluttes her, men det interessante er jo at dette kalkbruddet må være gammelt, da det av Proffessor Esmark ble referert til leveranser av murkalk allerede i 1740.
Når driften opphørte er usikkert men sier vi rundt 1880, så skulle vi vel ikke bomme med så mye.
Da kom nemlig kalkbruddene og med de kalkovnene i Mjøndalen, i gang. Disse hadde en helt annen produksjonskapasitet.
Potaske
De nøyaktige talloppgavene av pottaske og andre produkter tyder på at det er brukt regnskapsmateriale eller liknende fra Nøsetangen-arkiv. Andre steder i boka nevnes pottaske fra Minne (og fra Tønsberg, der pottaskekokeriet ble nedlagt samtidig med Nøstetangen - s.165) - men det er litt sparsomt med kildehenvisninger.
Kilde: De gamle privilegerte norske glassverker og Christiania glasmagasin
G.E.Christiansen (s.51ff i 1939-utgaven)
Brev fra Caspar Herman von Storm Til And: Schierraad d: 4d Julii 1754:
Det var mig meget misnøjeligt ved mit seeneste værerende ved Nøste Tangen at finde, det efter min givne Ordre medens Ovnen var i Bygning, J ej haver været betænkt paa at samle et anseeligt Forråd av rafineret Potaske, Hvorover Glasset befantes saa slæt at intet uden SylteKrukker og Andre Gemeene Vare derav kunde forfærdiges, hvorved Compagniet lider store Skade, ti av Frisk Gemæng bør Altiid Gode Vare kunde forfærdiges, da de gemene derimod ej bør giøres uden av Skiærver.
Jeg vil da haabe J for at oprette det, straxen efter ntin Bortrejse haver begyndt at lade fainere av den Dantzige Potaske, ti da baade den os den Hollandske. hvis det ikke skeer, ikkun giver een Gule eller Grøn Stich maae den ej herefter Bruges uden Rafinered.
Brev fra Caspar Herman von Storm «Til Iohan Peter Brandt d: 17d Ianuar: 1755»:
Her nevnes bl. a.: «P: S: J dette øjeblik faaer jeg Brev fra Priebst, at ved Skib fra Holland Nøstetangen med Potaske er bleven forsynet, ti kand det med deandordnede 3000d tt avsendelse did hen beroe, …».
til Kaye Brandt d: l8d Febr: 1755:
Til Schierraad ved NøsteTangen haver jeg befalet at opsende til Eder eendel Potaske, som ej ved Raffineringen haver kundet bleven opløst, hvilken 1eg haaber allereede er tilstæde kommen, og da samme indeholder een stoer deel Salt, skall derav udi een av de smaae deigler giøres een Prøve Gemeng, Nemlig 6 skiepper aske, 3 skiepper Sand, 2d skiepper av denne Potaske og I skieppe Kalk, og berette mig hvad effect det giør ved Smeltning, skulle Gemenget derefter enten vere forfedt eller formagert. haver Mæsteren end een gang at giøre een Prøve, ved at tage meere eller mindre Sand til, naar disse prøver ere giordte. og udfaldet er godt, og giasset bliver Blankt, meere end sædvanlig som jeg formoder, kand derav i Alle diegler indlægges saa ienge denne Potaske kand tilstrække.
Tegleverk
Avsnitt fra Hoenselva-manuset som omhandler teglverkene:
Bent Ek
Teglverket i Varlodalen
En annen bransje som er typisk representant for småindustrien tidlig på 1800-tallet, er teglverkene. De vokste fram på bygdene etter hvert som det ble mer vanlig med murte piper og takstein begynte å erstatte torv-eller tretak. Ifølge Hans Strøm skal det ha vært to teglverk på Eiker alt på 1780-tallet. Etter århundreskiftet dukket det opp stadig flere, og to av dem lå ved Hoenselva.
Teglverket ved Varlo nevnes første gang i 1810, da sagfogd Knut Halvorsen kjøpte halvparparten av Nils Johannesen Varlo. Det må altså ha blitt bygd noen år tidligere, men det eksisterte neppe så tidlig som i 1803, siden det ikke er nevnt i jordbrukstellingen det året.
Teglverket lå under gården Søndre Varlo, 4-500 meter nordvest for husene på gården og rett ved Hoenselva, der det var store forekomster av leire. Antakelig brukte en også vannkraft til å drive leiremølla.
Dagens eier av Søndre Varlo, Karl Richard Hals, avdekker murstein i bakken der teglverket lå på begynnelsen av 1800-tallet. Leira ble lagt i former og brent i en stor ovn. Steinen som har blitt liggende igjen er antakelig vrakgods.
I 1817 solgte Knut Halvorsen sin part igjen til Ole Trondsen Røren, med "indretninger, husebygninger, tomter, dammer, demninger, samt tilligende Leerbakke og qvernehuustomt". Samtidig nevnes det at han betaler årlig damstokkleie til gården Røren og til Ole Larsen Kaasa. DA 237/121 – KOPI FRA Drammen
Fabrikktellingen i 1812 viser at den andre halvdelen av teglverket tilhørte Frantz Edler Neuman, den tidligere innehaveren av Hassel Jernverk. Jernverket hadde han solgt i 1809, og noe av dette hadde han kanskje investert i oppbyggingen av teglverket i Varlodalen. Han var eier helt fram til 1826, da han solgte sin del til John Johannesen Aas.
I 1836 ble både Ole Trondsen og John Johannesens andel solgt til lensmann Hans Næss, som like etter solgte det til trelasthandler Johan Fredrik Thorne, som også var eier av Hoensbruket på denne tida. Da Thorne gikk konkurs i 1853 og boet skulle fordeles mellom kreditorene, nevnes stadig et "der værende teglverk", men det er tvilsomt om teglverket fortsatt var i drift i Thornes tid, og noen stor bedrift kan det i hvert fall ikke ha vært. I forbindelse med en rettssak, bevitnes det nemlig at Thorne var den første som bygde en demning ved denne fossen, og at denne utelukkende var blitt benyttet av Hoensbruket og dets betjenter. Det hadde altså, ifølge disse vitnene, aldri vært noen demning i forbindelse med selve teglverket.
Teglverket ved Kverne
Det andre teglverket ved Hoensverket lå ved Kverne (X). På et kart over Prestegården fra 1846 er det tegnet inn, og det lå rett nedenfor prestens møllebruk. Høyst sannsynlig var det blitt anlagt på samme sted som feldberederstampen og pukkverket hadde ligget på 1700-tallet. Teglverket nevnes første gang i 1824, da Ole Clausen Varlomoen overtok forpaktningen av Kverne. Hvor lenge det hadde vært i drift da er ikke godt å si, men det nevnes ikke i fabrikktellingen i 1812.
I 1827 gikk Christian Bjørnsen inn som medansvarlig for driften av møllebruk og teglverk, og ved en ny fabrikktelling i 1834 var det han og Ole Clausen som står oppført som eiere av teglverket. I 1840 var det imidlertid den nye eieren av Hoensbruket, Johan Fredrik Thorne, som inngikk en festekontrakt med sognepresten på plassen Kverne med møllebruk og teglverk. Det er uklart om Thorne drev teglverket eller om det bare var vannressursene han var interessert i, men på kartet over Prestegården fra 1846 er det altså tegnet inn. Derimot nevnes ikke noe teglverk i 1850, da den nye sognepresten, Johan Christian Vibe, festet bort møllebruket ved Kvern til sin egen sønn, Nils Andreas Vibe.
Teglverket på Sundbakken
Også helt nede på Sundbakken, ved utløpet av Hoenselva, lå det et teglverk. På 1820-tallet tilhørte det Anders Nilsen Brenna, som da lånte penger med pant i plassen Sundbakken "med tilhørende huuse og derpa opførte Tegelverk". (III-1, fol.221).
Anders Nilsen Brenna var oppført som pottemaker i skattemanntallet fra 1812, så her har det antakelig vært produksjon av et litt annet slag enn ved de øvrige teglverkene i bygda, som stort sett holdt seg til mursdtein og takstein.
I følge bygdebokforfatter Nils Johnsen ble dette pottemakeriet nevnt av en dansk forfatter alt i 1794, men han kan ikke si noe om hvor lenge det var i drift.
Det nevnes imidlertid i et auksjonsskjøte datert 10/12-1834, der Torkild Hallangen blir eier av "de forhend Anders Nielsen tilhørende huse paa Pladsen Sundbakken under denne Gaard, med iværende Kakkelovn og nagelfaste Indretninger samt tilhørende Teglbrænderie for 70 spd 2 ort. Teglbrenneriet nevnes også to år seinere, da Torkild Hallangen solgte videre til Hans Jørgen Fredriksen. Denne eiendommen skal ha vært hus no.4 på Sundbakken, ifølge sorenskriverens panteregister. Dermed kan vi plassere teglbrenneriet i området mellom Sundstedet (X) og Kattsund (X)
Et lidet Pokwærk for Glas Hytten
Da Jens Hofgaard hadde overtatt Øvre Hoen på begynnelsen av 1750-tallet, konstaterte han nemlig også at "siden er der paa samme Stæd opbygt en Dam til et lidet Pokwærk for Glas Hytten. Hvoraf ieg for 1/2 Damstøe bør have noget kiennelse". (HENV. DA-236/2)
Dette pukkverket var altså en del av den mangfoldige virksomheten som foregikk i regi av "Det Kongelig Allernaadigst Octroyerede Nordske Compagnie", der hovedvirksomheten var Nøstetangen glassverk.
En av initiativtagerne til dette verket var sogneprest Christian Grawe, og det var vel ganske naturlig at han også tok i bruk vannfallet ved Kverne i glassverkets tjeneste, til tross for at lagretten altså hadde nedlagt forbud bare 20 år tidligere.
Pukkverket, eller stampeanlegget som det også ble kalt, var et viktig ledd i virksomheten ved glassverket. Det var nemlig nødvendig for å knuse kvarts, som ble brukt i produksjonen av finglass. På grunn av jerninnholdet i de øvrige ingrediensene fikk glasset naturlig en grønnfarve, men ved å tilsette pulverisert kvarts forsvant grønnfarven, slik at glasset ble "glassklart". (HENV. SALOMONSEN konv.leks.1920, BD.9 S.766)
Hvordan det gikk med Hofgaards krav om damstokkleie er uklart, men mye tyder på at han ikke kom til enighet med Compagniet.I en opptegnelse over Glassverkets eiendommer fra 1777, da driften var nedlagt, nevnes nemlig "Stampen med ind redning og tilligende husse, beliggende paa gaarden Rørens Eje". (HENV.: Kopi i Statsarkivet, perm samlet av Olav Homlebekk - Originalkilde??) Glassverket må altså ha flyttet pukkverket enten til Skinnerudfossen (X) eller Hyttefossen (X). Flere opplysninger om dette har det imidlertid ikke vært mulig å finne så langt.
For øvrig opplyser G.E.Christiansen i boka "De gamle priviligerte norske glassverker" at direksjonen i 1753 ansatte Christopher Solberg i den viktige stillingen som kiselminør og leder for arbeidet ved stampeanlegget. Dette kan ha vært Christopher Biørnsen Solberg, som døde i 1770, 81 år gammel. Kvartsen som ble brukt ved Nøstetangen skal visstnok ha vært brutt på Solbergs grunn. (HENV. CHRISTIANSEN S.482 + KB 1770)
Kilden der pukkverket nevnes er et dokument i Drammens Museums arkiv (DA 236/2). Det er en gjennomgang av eiendommene under Øvre Hoen i forbindelse med at Jens Hofgaard kjøpte gården.
Siden han kjøpte gården og sagene i 1751, må dette ha vært i den tidligste perioden på Nøstetangen.
Det er fortsatt ikke helt klart hvor dette pukkverket lå, men mest sannsynlig var det der sognepresten seinere anla møllebruk - den såkalte "Vibemølla" - rett nedenfor Kvernebrua (brua over Hoenselva rett nedenfor Øvre Hoen).
Mølla er avmerket på kartet fra 1847, og det er også et teglverk. Dette var ett av de tre teglverkene langs Hoenselva. Om noen av disse går tilbake til Nøstetangens tid, er uklart - men i så fall er det vel mest sannsynlig det som lå helt nede på Sundbakken, i området mellom Kattsund og ferjestedet.