Bondesamfunnet på Eiker
Skrevet av Bent Ek
På siste halvdel av 1700-tallet var de aller fleste av bøndene på Eiker blitt selveiere. Hundre år tidligere hadde de vært leilendinger, enten under krongodset eller på godssamlinger som tilhørte adel og embetsmenn. Godsøkonomien på Eiker nådde et høydepunkt under stattholder Hannibal Sehested, som også var lensherre i Eker len i årene 1648-1652. Da han falt i unåde, ble den store godssamlingen hans overtatt av Kronen. Dette godset ble først pantsatt og seinere solgt til private for å dekke statens gjeld. Slik forsvant de aller fleste av de gamle godssamlingene, og Eikerbøndene ble eiere av gårdene de bodde på.
​
Selv om bøndene var selveiere, satt de fleste av dem med betydelig gjeld. Kreditorene var ofte kjøpmenn som var involvert i trelasthandel og sagbruksdrift i distriktet. Istedenfor å betale jordavgift som leilendinger, måtte de betale renter og avdrag til kreditorene, og i tillegg kom mange tyngende skatter og avgifter til staten. I praksis var kanskje ikke forskjellen så stor. Men samtidig åpnet de nye næringene nye muligheter for Eikerbøndene. Noen få eide egne sagbruk og var direkte involvert i trelasthandelen. Langt flere var involvert i transport og leveranser av varer til sagbruk, bergverk og annen industri. Kjørsel for Magasinet på Kongsberg var viktig, og det ble brent kull som ble levert til Sølvverket, Nøstetangen glassverk, Hassel jernverk og andre virksomheter. De som greide å utnytte disse mulighetene, kunne bli gjeldfrie og i noen tilfeller slå seg opp som eier av flere gårder.
Ikke alle greide å få del i den velstanden som de nye næringene skapte. Skogen på Eiker var i ferd med å bli ganske uthogd, og myndighetene innførte restriksjoner på skogsdriften. Det var heller ikke lov å anlegge nye vannsager som produserte for eksport – det var forbeholdt de priviligerte brukene, som i stor grad tilhørte borgerskapet i Drammen.
​
De fleste av bøndene kunne dermed ikke involvere seg direkte i sagbruk og trelasthandel og skaffe seg inntekter fra dette. Stadig oftere skjedde det at gårder ble delt i forbindelse med arveoppgjør, fordi den som hadde odel ikke hadde midler til å løse ut de andre arvingene. Gårdene ble dermed så små at inntektene fra skogbruk og kjørsel ble nødvendig for å livberge seg. Dette gikk igjen ut over jordbruk og husdyrhold - eikværingene var ikke selvforsynte verken med korn til mat eller høy til dyrefôr, og de kjøpte smør og slaktekveg fra dalene og fjellbygdene.
​
En del av gårdene på Eiker ble solgt til kjøpmenn som var involvert i trelasthandel og sagbruksdrift i distriktet. De ble gjerne kalt «proprietærer», og de hadde vanligvis en egen bygård på Bragernes, der de for det meste bodde, mens gården på Eiker var en slags blanding av industribruk og lystgård. Jordbrukssamfunnet på Eiker spente dermed fra slike velstående proprietærer til småbrukere og husmenn som levde på eksistensminium og som var avhengig av lønnsarbeid for å brødfø familien.