Tettstedene vokser frem

Det største sagbruksstedet i Drammensvassdraget var Vestfossen, der herregårdene Sem og Fossesholm helt siden 1500-tallet hadde hatt vannsager og møllebruk på hver sin side av fosseløpet. I tillegg hadde Hassel jernverk en stor stangjernshammer her, og dessuten var stedet et viktig knutepunkt i varetransporten til Kongsberg. Mot slutten av 1700-tallet var det blitt et sted med over hundre hus og rundt 750 innbyggere – omtrent på størrelse med kjøpstaden Kristiansund og større enn småbyer som Sandefjord, Grimstad, Lillesand, Flekkefjord og Egersund.

I Haugsund (Hokksund) bodde det rundt 500 mennesker. Her var det ikke sagbruk og industri som var årsak til tettbebyggelsen, men ferjetrafikken ved sundstedet, kombinert med tømmerfløting og laksefiske. Dessuten bodde lensmannen i Haugsund og bygdetingene holdt der, slik at stedet var i fred med å bli et lokalt administrasjonssentrum. Ikke langt fra denne tettbebyggelsen var det også bosetning rundt sagbrukene på Vendelborg og ved Hoen, og på Haug prestegårds grunn var det også flere boplasser, blant annet knyttet til Nøstetangen glassverk.

 Skotselv var det nest største av sagbruksstedene langs Drammenselva, og her bodde det rundt 200 mennesker mot slutten av 1700-tallet. Bosetningen rundt Hassel jernverk ble regnet som en egen tettbebyggelse, men her bodde det ikke mer enn rundt 100 mennesker. Mye av virksomheten ved jernverket var knyttet til kullbrenning og kjørsel, og dette ble utført av folk som bodde på gårder og plasser som lå et godt stykke unna selve verket.

Det var også bosetning rundt møllene i Solbergelva, sagbrukene i Mjøndalen og tømmerhengslet på Stenberglandet, men disse bosetningene var ikke så store at det var vanlig å nevne dem som «dorper». I Krokstadelva ble det anlagt en spikerfabrikk i 1762, og sammen med møllebrukene som fantes her fra før, la den grunnlaget for en tettbebyggelse som på slutten av 1700-tallet var 2-300 mennesker.

Også i nabobygda Modum var framveksten av tettsteder en viktig del av utviklingen, og på samme måte som på Eiker var årsakene sammensatte. Mens Åmot var et gammelt sagbrukssted, var Vikersund i enden av Tyrifjorden først og fremst et samferdselsknutepunkt og ferjested for kryssing av elva. Vassbunnen ved Geithus hadde bosetning knyttet til Bergsjøhengslet, som hadde en viktig rolle i tømmerfløtingen i vassdraget.