Fløtingen i Drammensvassdraget
Skrevet av Bent Ek
Tømmerfløting hadde foregått i vassdraget helt siden høymiddelalderen, og stadig mer av tømmeret måtte transporteres fra de øvre delene av distriktet, der det fortsatt fantes skog med store dimensjoner. Dette gjaldt både sagtømmer og bjelker som ble tilhogd med øks. Myndighetene vedtok reglementer for fløtingen og bestemmelser om hvor store kvantum som kunne hogges og skjøres på de ulike sagene, men selve fløtingen ble organisert av trelasthandlerne i samarbeid med hverandre, men der de største sagbrukseierne hadde det avgjørende ordet.
​
Det viktigste tømmerhengslet på Eiker var ved Kverk nedenfor Skotselv, der tømmeret ble holdt tilbake og sluppet videre i mengder som ikke var større enn at det var mulig å sortere dem når de kom fram til brukene. Det største av disse sorteringshengslene var «Storhengslet» ved Nøstetangen, der tømmeret som skulle til sagene i Vestfossen ble stanset. Et annet viktig hengsle var Stenberg, der bjelketømmeret ble sortert. Ved disse hengslene var det faste mannskaper, mens det bare var sesongarbeid ved de mindre hengslene og ved brøtning i sideelvene.
Fra Nøstetangen ble tømmeret trukket oppover Vestfosselva med hester som gikk langs elvebredden. Dette arbeidet ble utført av «tømmerdragere». I tillegg fikk sagene i Vestfossen en god del tømmer fra området rundt Eikeren. Disse stokkene ble bundet sammen i flåter og fraktet over innsjøen med seil på.
Etter at stokkene var blitt til planker og bord ved sagbrukene, ble de lenket sammen i store «sopper», ofte med flere tusen bord, og fløtet ned til bordtomtene på Bragernes. Denne plankefløtingen ble utført av spesialarbeidere som ble kalt «nersettere».
LES MER OM TØMMERFLØTING I EIKER ARKIV