Vannsagene
Skrevet av Bent Ek
Omkring år 1500 ble vannkraft tatt i bruk i Norge for å skjære planker og bord, og dette erstattet i stor grad håndsagde planker og hugne bord. De ble drevet av vannhjul, som i flere hundre år var blitt brukt til å drive kornmøller og bekkekverner. Sagene benyttet imidlertid små overfallshjul, som oppnådd tilstrekkelig fart til å drive sagbladet gjennom stokken.
De første sagene var såkalte «oppgangssager», som besto av ett enkelt loddrett blad. I løpet av 1700-tallet kom det også sagrammer med to eller flere parallelle blad, slik at en kunne skjære flere bord samtidig. Dette ble kalt for «silkesager».
De fleste av vannsagene på Eiker var flomsager som lå ved små elver og bekker og som bare var i drift under vår- og høstflommene. Men det fantes også større sagbrukssteder, med årgangssager som var i kontinuerlig drift både dag og natt. Mannskapet på hver sag besto som regel av to mann – en sagmester og en sagdreng.
Mange av sagbrukene var i begynnelsen små bekkesager som ble eid og drevet av lokale bønder. I løpet av 1600-tallet ble næringen regulert av myndighetene, og det ble fastsatt et øvre kvantum som ikke skulle overskrides. Det var bare disse «kvantumssagene» som hadde rett til å produsere for eksport, og på siste halvdel av 1700-tallet ble nesten alle disse brukene eid av borgere fra Bragernes og Strømsø. De hadde også anledning til å samle produksjonen i større enheter, blant annet ved å overføre kvantum fra de mindre brukene. På denne måten ble stadig mer av sagbruksproduksjonen i Drammensvassdraget samlet ved Hønefossen på Ringerike og på Eiker, særlig ved brukene i Vestfossen og Skotselv.