Magasinkjørsel på "Sølvveien"
Frakting av varer mellom Bragernes og Kongsberg kalles ofte for «magasinkjørsel». I virkeligheten foregikk denne transporten både til lands og til vanns. Selve transporten ble utført av «røyerter» i robåt og kjørekarer med hest og vogn. Langs elva og veien lå det skyss-stasjoner, gjestgiverier og vertshus der både transportarbeiderne og andre veifarende kunne slukke tørsten og få seg mat og husly. Her foregikk det nok også kjøp og salg av varer til lokalbefolkningen, i ei tid da det ikke fantes landhandlerier. All ferdselen ga også arbeid til håndverkere som båtbyggere, smeder, hjulmakere og skomakere.
På siste halvdel av 1700-tallet hadde bergstaden Kongsberg rundt 8000 innbyggere og var Norges nest største by – mindre enn Bergen, men større en Christiania. Det lokale jordbruket kunne ikke brødfø en så stor befolkning, og bergmennene og deres familier var helt avhengig av å få regelmessig forsyning av korn og andre matvarer. Det ga stor makt til en liten gruppe av «leverandører», som hadde enerett til å drive denne lønnsomme virksomheten. Sammen med den øverste ledelsen ved Sølvverket utgjorde de overklassen på Kongsberg.
Kornet og de andre importvarene som skulle til Kongsberg, kom til Drammen - som egentlig besto av to atskilte kjøpsteder – Bragernes og Strømsø. Sølvverkets store magasin lå ved Øvre Sund på Bragernes fram til 1786, da det ble bygd et nytt og større magasin på Strømsø. Herfra skulle varene fraktes til magasinet på Kongsberg – i dag kjent som «Magasinparken». Dette var opphavet til begrepet «Magasinkjørsel», og transporten gikk gjennom Eiker.
Selv om det var anlagt kjørevei helt fram til Bragernes alt på 1620-tallet, gikk mye av ferdselen på elva, spesielt transporten av tyngre gods. «Røyertene» var en egen yrkesgruppe, som rodde «storbåter» oppover elva til Haugsund. En del varer ble lastet om til heste og vogn ved skyss-stasjonen Langebru like ved Haug kirke, men mye ble også fraktet med båt videre til Vestfossen og noen ganger helt til Rudstøa på Fiskum. Den siste etappen gjennom Kongsbergskogen måtte imidlertid tilbakelegges med hest og vogn. Dette var en av landets desidert viktigste ferdselsårer.
«Sølvveien» er et navn som denne veien har fått i nyere tid. Opprinnelig ble den ofte kalt for «Kongeveien», men også for «Postveien», siden det var fast postrute her med viktig korrespondanse mellom ledelsen ved Sølvverket og sentraladministrasjonen i København. I dag har det kommet flere nye og større veier mellom Drammen og Kongsberg, men på slutten av 1700-tallet var traséen i store trekk den samme som da veien ble bygd på 1620-tallet. Vedlikehold og utbedringer ble imidlertid gjennomført. Noe av det viktigste var byggingen av steinhvelvsbruer, som antakelig erstattet eldre bruer av tre. Den største og viktigste var Smedbrua, som ble bygd i 1767 av steinmurere fra Sølvverket, der veien krysser Fiskumelva. Mindre bruer av samme type kom ved Skogen og ved Brekke på Nedre Eiker. I dag er disse bruene vernet som kulturminner.