top of page

PRESENTASJON AV VIKTIGE FAGPERSONER SOM BIDRO TIL Å LØFTE NØSTETANGEN GLASVÆRK  PRODUKTER OPP PÅ LINJE MED PRODUKTENE FRA BÖHMEN, SACHSEN OG ENGLAND 

 

Morten Wærn 

Alle glassarbeiderne på Nøstetangen i tiden 1741 -53 var tyske, men Storm ville også ha krystallblåsere fra England.Morten Wærn, et yngre medlem av handelshuset Ancher & Wærn, ble sendt til de britiske øyer for å skaffe mest mulig opplysninger om de berømte engelske krystall  - hyttene. Han reiste i skytteltrafikk mellom glasshyttene i Hull, Bristol,Liverpool, London, Yarmouth og Leit. Han rekrutterte krystallblåseren James Keith og hans medhjelper William Brown. De kom til Hokksund i august 1755. James Keith mestret til fullkommenhet de kunstferdige anglo - venetianske glassblåsings – teknikkene.  Elegante høye vinglass med stetter bygd opp av kuler og balustre med innlagte luftdråper og spiraler.   

Wærns storstilte spionvirksomhet ble avslørt og han ble arrestert og satt inn i det beryktede Newgate- fengselet. Sentraladministrasjonen i København, med grev Moltke i spissen, karte å få han ut mot en kausjon på 80 guineas. Saken skulle utredes, men Wærn rømte til Frankrike og vendte hjem i 1756, og ble senere utnevnt til direktør i Kompaniet. På grunnlag av mengprøver (råstoffprøver) og opplysninger som Morten Wærn sendte hjem via et firma i Kirkwall på Orkenøyene (nord i Skottland), klarte kompositør Martin Möller i 1754 å lage en meng som fikk navnet « Möllers krystallkomposisjon» i 1754. Nøstetangen ble såldes det første glassverket utenfor England som kunne lage krystall.     

        

James Keith 

Like viktig var det at Wærn klarte å verve flere engelske fagarbeidere til Nøstetangen, noe som var strengt forbudt ifølge engelsk lovgivning. Sommeren 1755 ankom den engelske krystallblåseren James Keith Nøstetangen. Det ble også vervet fem engelske kronglass-arbeidere (vindusglass) til Hurdal glassverk. Wærns spionasjevirksomhet ble oppdaget og han ble kastet i Newgate-fengselet i London. Etter kort tid ble han imidlertid løslatt mot en klekkelig kausjon, betalt av den danske konsul. Da reiste han videre til Frankrike, hvor han fikk tak i franske fagarbeidere som skulle lære nordmenn å fremstille soda av tang og andre sjøplanter. Soda var en viktig ingrediens i glassproduksjonen. 

James Keiths ankomst til Nøstetangen fikk avgjørende betydning for glassproduksjonen. Før han kom, var glassenes fasong i stor grad preget av tysk glasstradisjon. Det var Keiths fortjeneste at det ble lagt større vekt på det som kalles hyttearbeid, det vil si dekorasjoner på glasset som utføres mens glasset ennå er varmt og formbart. Det kunne være glasstråder som ble lagt i vaffelmønster rundt klokkens nedre del, fliker av glasstråder på lokk eller fotplate, kalt løv, eller de staselige lokkeknappene i form av en krone. Sist, men ikke minst, gjaldt det de slanke vinglassene med emalje- eller luftspiraler i stetten. 

Heinrich Gottlieb Köhler 

En annen som fikk avgjørende betydning for Nøstetangens glass, var gravøren Heinrich Gottlieb Köhler. Han virket som glassgravør i København fra 1746 til 1756 og graverte i denne tiden en rekke pokaler til kongehuset og hoffet og hadde tittelen «kongelig hoffgravør». To pokaler gravert til kong Frederik 5.s salving i 1747 befinner seg på Rosenborg Slott i København og den vakreste av dem alle, Eremitage-pokalen er utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo. Men da Köhler lånte en stor pengesum av kong Frederik 5. og ikke klarte å stable på bena verkstedet for sliping og gravering av Nøstetangen-glass, som han hadde lovet, måtte han flytte til Hokksund. Ifølge kontrakten med direktør Storm skulle Köhler utføre gravyr, være sortermester og lage tegninger til oppsatser og lysekroner. Takket være Storms korrespondanse i Riksarkivet, har vi mange opplysninger om Köhler, blant annet at hans lønn på verket skulle være fri bolig og brensel, 200rdl. Årlig i fast lønn, pluss ekstra betaling for stykkarbeider. Han bodde i Hokksund i ca. 10 år og var i den tiden det vi i dag ville kalle «kunstnerisk leder» for glassverket. 

Köhler var først og fremst en usedvanlig dyktig gravør og tegner. Arbeidene han utførte i København, var i den europeiske hoffstilen, det vil si motiver som glorifiserte og forherliget majesteten, oftest ved hjelp av allegorier eller allegoriske figurer som uttrykk for alle majestetens dyder. Etter at han kom til Norge og avstanden til kongens København var lang, gjennomgikk motivene en total forandring. På denne tiden var det en del mennesker i Norge som tjente usedvanlig gode penger, det var de som handlet med tømmer og trelast. De drev med all slags handel og var opptatt av å etablere ulike industri-virksomheter.  Det var i dette miljøet graverte glass fikk sine kunder. På grunn av handel og sjøfart var de vel bevandret i utenlandske moter og trender. De var lite interessert i allegorier og kongehyllester og foretrakk langt mer jordnære motiver som bilder av sine nye hus, skip de hadde fått bygget eller virksomheter de hadde igangsatt. Påfallende mange pokaler har en gjengivelse av et gårdsanlegg eller en bygård som et hovedmotiv. På de graverte glassene og pokalene får man realistiske bilder av norsk 1700-tall som ikke finnes i andre kunstarter. Det finnes ikke mange hus- eller gårdsportretter fra 1700-tallet i Norge eller illustrasjoner av norsk næringsliv. Det er hele serier av glass som viser bilder av norsk næringsliv – hvordan en tjæreovn så ut, hvordan man laget saltpeter, bare for å nevne noen. 

Köhler hadde flere medarbeidere i sitt verksted. Villas Vinter var opprinnelig glassblåser, men ble Köhlers elev og avanserte til svenn i midten av 1760-årene. Han utførte mange store oppdrag frem til begynnelsen av 1770-årene. Vinters stil er nitid og flat sammenlignet med Köhlers uanstrengte håndlag. Köhler og Vinter var de eneste gravørene som iblant signerte sine arbeider. Johan Gottlob Meer var ansatt fra 1760 til 1767. I 1767 ankom en fullt utlært gravør fra Sachsen, Johann Albrecht Becker. Da Nøstetangen var i ferd med å avvikles, opprettet han i 1773 glasshandel og graveringsverksted på Bragernes i Drammen. Storparten av graveringen på norske glass er utført av Becker og hans sønner. Det vanligste er eierens initialer i en karakteristisk ramme eller kartusj i rokokkostil, ofte med en krone på toppen. Det kunne også være to initialer bundet sammen i en dobbelt kartusj, antagelig bestilt til et bryllup eller forlovelse. Mange har også inngravert et skålvers eller et fyndord som Et godt Glas Vin er Glæden min eller Ærlighed og Kierlighed er den største Herlighed. I Beckers verksted ble det også utført forgylling av gravyren. 

Köhlers graverte bilder i kombinasjon med James Keiths elegante, kaprisiøse glassblåserstil på pokaler fra Nøstetangen er av ypperste europeiske standard. Storparten av disse mesterstykkene befinner seg i dag i offentlige samlinger, men én pokal gravert av Heinrich Gottlieb Köhler og én av Villas Vinter er med på denne utstillingen.                                          

 Det var også andre dyktige gravører ved verket som Villas Winther og Johann Gootlob Meer. Noen år senere fulgte Johann Albrecht Becker. Et interessant trekk ved arbeidsstokken på Nøstetangen var innslag av kvinnelige fagarbeidere. Den italienske madame Vacano og tyske Cathrine Vattern ble begge engasjert i 1760 som forgyllere. Det var nødvendig å levere glass med gulldekor. 

 

Willas Winter 

Vilas Winther kan ha vokst opp på Nedre Hoen, ble ansatt på Nøstetangen i 1754 og ble dreng under Kōhler i 1756. Han graverte Øvre Hoen Pokalen etter skisser fra Köhler. 

Villas Vinter døde i oktober 1803 på Bragernes.  

Les mer:

Slektsgranskning 

bottom of page