Skrevet av Bent Ek

På 1500- og 1600-tallet ble trelasthandelen og sagbruksdriften dominert av lensherrer, amtmenn og andre sentrale embetsmenn - både adelsmenn og borgerlige - som opererte på vegne av Kongen, men som også hadde private interesser i denne lønnsomme handelen.

 

På 1700-tallet hadde Kronen trukket seg helt ut av denne næringen, og embetsmennenes rolle var blitt overtatt av kjøpmenn, som i stor grad var hadde borgerskap på Bragernes eller Strømsø. Dette var den nye overklassen, kjent som «handelspatriciatet» eller «plankeadelen».

 

På midten av 1700-tallet var sagbruksnæringen fullstendig dominert av en håndfull familier, som i stor grad hadde giftet seg inn i hverandre – Cudrio, Smith, Stranger, Wiel, Arbo, Cappelen og Hofgaard. Det to sistnevnte hadde særlig tilknytning til Eiker – Cappelen som eier av Fossesholmgodset og Hofgaard som eier av sagene ved Hoen og i Mjøndalen. Men også de andre eide og forpaktet sagbruk både på Eiker og i andre bygder.

Flere av dem var også involvert i bjelkehandelen, men der var det også flere mindre aktører som var med.

Med et flott levesett og høyt luksusforbruk ledet denne overklassen også an i den kulturelle utviklingen, fra klesmoter til prydgjenstander av sølv og glass eller eksotiske forbruksvarer som tobakk, sukker, kaffe, te, vin og brennevin.

 

Dette ble forbruksvarer som også de bredere lag av folket forsøkte å skaffe seg etter beste evne – og som førte til at sogneprest Hans Strøm refset eikværingene for overdreven hang til luksus i sin  «Physisk-Oeconomisk Beskrivelse over Eger Præstegield».

​

Friedrichsminde værk ved Steinsrudfossen i Bingselva 

​

 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​